Noen fakta

Formuesskatten utgjør på årsbasis om lag kr 12 milliarder. Det tilsvarer grovt sett 1 % av statens inntekter. Den enkelte skattyter må betale formuesskatt med 1,1 % av den del av skattepliktig formue som overstiger kr. 470.000,-. For ektepar er samlet fribeløp det dobbelte, kr. 940.000,-. I 2009 ble den såkalte 80 % -regelen fjernet. Regelen innebar at ingen skulle betale mer enn 80 % av inntekten i skatt. Regelen hadde betydning for de som hadde store skattepliktige formuer, men beskjedne inntekter. Disse fikk da nedsatt formuesskatten noe, men ikke helt. Bortfallet av 80 % -regelen vil for noen skattytere medføre en betydelig skatteskjerpelse.

Argumenter for

Formuesskatten gir staten inntekter og bidrar således til finansiering av de ulike oppgaver stat og kommune har.

Formuesskatten forutsetter at man har formue og formue gir evne til å betale skatt. Slik sett virker skatten utjevnende.

Argumenter mot

Skatt på formue i motsetning til en skatt på inntekt påløper uavhengig om man har løpende inntekt til å betale skatten. Det at man har formue innebærer nødvendigvis ikke at man har likvide midler til å betale skatt med. Typiske eksempler på dette kan være enken som lever på minstepensjon, men som har en sentralt beliggende gjeldfri boligeiendom. Eller mindretallsaksjonæren i et ikke-børsnotert aksjeselskap som har betydelige verdier i produksjonsmidler, men som ikke deler ut utbytte for eksempel fordi driften går med underskudd.

En bedrift kan ha betydelige verdier investert i produksjonsmidler selv om bedriften går med underskudd. Det vil medføre at eierne må betale formuesskatt. Penger for å betale formueskatten må ofte tas ut av bedriften. Uttaket vil redusere muligheten for nyinvesteringer og vil kunne svekke bedriften og arbeidsplassene.

Gründervirksomhet i Norge vanskeliggjøres. Et eksempel på dette kan være gründerne som utvikler en god forretningsidé, men trenger kapital for å få kommersialisert ideen som først gir overskudd noen år frem i tid. Kapital kan skaffes gjennom en børsnotering. Investorene vil imidlertid betinge seg at gründerne fortsatt er aksjonærer i selskapet og arbeider for å utvikle det, slik at de for noen år fremover ikke får anledning til å selge aksjer. Gjennom børsnoteringen får gründerne en betydelig skattepliktig formue. Aksjene gir imidlertid ingen inntekt til å betale formuesskatten og deler av aksjene kan heller ikke selges for å betale formuesskatten. Alternativene for gründerne blir da enten å emigrere (svært vanskelig) eller å avstå fra å trekke inn investorer med den konsekvens at virksomheten kanskje ikke lar seg utvikle eller bare utvikle i langt mer beskjeden målestokk.

Norge er etter hvert et av forholdsvis få land som fortsatt har formuesskatt. Det gjør at det er gunstigere for personer bosatt i utlandet å eie aksjer i norske selskaper enn personer bosatt i Norge. Det kan bringe en større andel av norsk næringsliv over på utenlandske hender.

En annen innvending mot formuesskatten er at den på mange måter virker urettferdig i den forstand at ulike formuesobjekter verdsettes svært ulikt. Kontanter og børsnoterte aksjer verdsettes til full verdi. Fast eiendom verdsettes ikke til full verdi. Når det gjelder bolig- og fritidseiendommer, kan disse maksimalt settes til 30 % av markedsverdi. I praksis er ofte verdiene nærmere 20 % av markedsverdi. Næringseiendommer verdsettes også noe lavere enn markedsverdi, selv om verdsettelsen av disse har blitt betydelig skjerpet f.o.m. 2009. Ikke-børsnoterte aksjer har også erfaringsmessig en mer forsiktig verdsettelse da de reflekterer de skattemessige verdier i virksomheten, som ofte kan være lavere enn markedsverdi.

Forskjellene i verdsettelse vrir investeringer over mot bolig- og fritidseiendommer fremfor investeringer som kunne ha gitt samfunnet større avkastning. I forhold til verdiskapningen i samfunnet, vil det være uheldig.

Disse skjevhetene i verdsettelsesreglene er kanskje med på å forklare hvorfor det politisk sett er mulig å opprettholde formuesskatten. Skulle en boligeiendom bli verdsatt fullt ut, vil en meget stor del av velgerne få en ikke ubetydelig formuesskatt. Et etablert ektepar som i dag har en enebolig verdt kr 5 mill. med en belåning på kr. 1 mill. og en hytte verdt kr. 2 mill. med et lån på kr. 1 mill., vil med dagens regler ikke få noen formuesskatt av dette. Forutsetter vi at de også har en bil, noe bankinnskudd, innbo og løsøre etc. som fyller opp fribeløpet, vil formuesskatten dersom bolig og hytte verdsettes fullt ut, utgjøre omtrent kr. 55.000,-. For langt de fleste mennesker vil det være en svært følsom skatteøkning.

Avslutning

Det er mange argumenter mot formuesskatten. Ikke minst at den er lite treffsikker m.h.t. å ramme de som har størst formue og mulighet for å betale formuesskatten samtidig som den kan medføre en uheldig ressursbruk i samfunnet. Men skulle formuesskatten falle bort, er det nærliggende å tro at inntektsbortfallet søkes kompensert på annen måte, for eksempel gjennom økt skatt på fast eiendom.